Vil redde tareskogen

Det skjer en langsom død under de blå flater, og død tareskog på havbunnen er et stort problem – ikke bare langs vår kyst – men internasjonalt. Forskere ved Havforskningsinstituttets forskningsstasjon Flødevigen i Arendal gjør nå forsøk på å redde tareskogen ved å plante ut store mengder tarespirer på havbunnen i Raet nasjonalpark.

Forskerne har tatt frø fra frisk tare og spirene er dyrket fram i små basseng. Når de er store nok til å være livskraftige, slippes de ned på sjøbunnen. Håpet er at de skal vokse seg store, sette frø og at ny skog vokser fram der det nå er død havbunn.

Tareskogene kalles ofte regnskoger under vann fordi de produserer store mengder oksygen. Ja, de er minst like viktige som de store, kjente regnskogene i Asia og Sør-Amerika fordi verdenshavenes tang, tare og planteplankton står for mer en halvparten av verdens oksygenproduksjon. I tillegg binder disse undersjøiske skogene enorme mengder CO2.

I likhet med plantene og trærne i våre grønne skoger, girr disse blå skogene oss en stor miljøtjeneste. Siden alger og marine planter også har fotosyntese, tar de til seg ”klimagassen” CO2 og lagrer karbonet i plantematerialet samtidig som oksygen, som både vi mennesker i likhet med fisk og andre dyr trenger for å puste, blir frigjort. Tareskog produserer opp til 50 kg plantemateriale per kvadratmeter per år og i norske tareskoger regner forskerne med at det er lagret 30 millioner tonn CO2. Blå skog er mer effektiv som karbonfangere og -lagrere enn regnskogene. I tillegg representerer tareskogene et mangfold av dimensjoner. Vi regner at det kan finnes 300 ulike arter mindre alger og dyr med tilsammen omtrent 100 000 individer per kvadratmeter tareskog. Vi kan altså med rette kalle tareskogene for havets regnskoger.

Tareskogene gir mat, skjul og oppvekstområder for en rekke av våre kommersielle arter. Det betyr at de blå skogene er fundamentalt viktige for våre kystfiskerier. Dessuten har dette stor betydning for de mange fritidsfiskere som har gleden av å høste fra havets spiskammer.

Når taren forsvinner, går det ut over annet liv i havet, og hvis nyplanting av tare virker, vil det være mulig å reparere ødelagt natur.
Spirene som drives fram på forskningsstasjonen Flødevigen skal senere strøs ut forskjellige steder i Raet nasjonalpark, og forskerne skal følge med på hvordan tarespirene gror utover sommeren og høsten, forteller forskerne Tone Kroglund og Frithjof Moy.

Det er mange ulike arter tare, men til nå ser det ut til at det er sukkertare som klarer seg best i «drivhusene» i Flødevigen. Men andre arter, som fingertare, samt grisetang og ålegress forskes det også på både i Norge og i våre naboland. Svenske forsøk har vist at det er vanskelig å reetablere ålegras ved frøsetting, og nyplanting av ålegras for hånd er en møysommelig og tidkrevende prosess. Derfor er det mest effektive tiltaket å ta vare på det som er. Det sier seg selv at det er enklere å ta vare på livskraftig skog framfor å nyplante skog. Det er derfor ålegrasforekomstene langs kysten vår er nøye registrert og rimelig sterkt vernet.